søndag 18. september 2011

Hjemme hos: Pappa min.





Det er noe med lukten i barndomshjemmet ditt som aldri forsvinner. Uansett hvor mange kropper som kommer inn og ut døren. Uansett hvor mange sko som står i gangen. Da jeg var liten fikk jeg ikke lov å komme inn i sengen til mamma og pappa om natten. Særlig ikke om jeg ønsket meg småsøsken. Noen ganger ble jeg redd og la meg med dynen utenfor soveromsdøren deres. Det var tryggere enn å ligge inn på rommet mitt, for der var det definitivt troll. En gang da jeg var syv så jeg en sky på himmelen som lignet et landskap. Jeg husker at jeg tenkte at jeg aldri ville glemme den skyen. Den trygge følelsen av å ligge i sengen min å se opp mot himmelen. Den lyse himmelen som aldri ble mørk selv om det var sommer. Mamma gjennom  tynne vegger inn mot kjøkkenet. Kjøleskapt som åpner seg. Lukker seg. Lydene av teve. Pappa som ler og mamma som humrer bekreftene. Og luktene. Vaskemiddel og middagsos og skitne sko i gangen.

Sanne M

1 kommentar:

Fordi små ord gjør dagen litt større.